TINA KRYHLMANN

Landskapet er en tidsbærer. Vi gir ulike tider navn og ser dem stablet oppå hverandre, sammenfoldet, marmorert i et tverrsnitt av fjellsiden, snittet av våre eller tidens hender. Plantene og dyrene ligger sammenfoldet i mineralene, som historie sammenfoldet i en avis. Ting som skjer, blir til stein. En eldgammel sjøbunn ruver i været ved kysten, et svaberg ligger langt oppe i skogen. Nå kan det virke som om havet søker tilbake til sin gamle bunn. Ulike tider og steder møtes på samme sted til samme tid; i skjærgården langs Oslo-fjorden, og nedover norskekysten, ligger 1500 millioner år gammel prekambrisk gneis, som engang har vært en panskandinavisk fjellkjede. Glatte, bølgende, skurt ned av et antall istider, møter de en klippevegg av ordovisisk kalkskifer: forstenet havbunn og rester av skalldyr gjennom 450 millioner år. Et langgrunt hav, som da det var flytende, lå ved ekvator. Flytende masser av jern beveger sakte landet, og skaper det geomagnetiske feltet så fuglene kan flytte etter. På kalksteinsåsen står furuer og lindetrær med røtter fra da isen sist trakk seg tilbake; svulne knoller av oppspent hud med gamle og nye stammeskudd, bestrødd med sjeldne orkideer og insekter. Her er ikke døden under jorda, den er på overflaten og lar det nye vokse ut av det gamle. Enorme rotvelter med nye små trær hengende ut av rotstystemet, barkebillens skrifttegn langs de falne stammene. Den forstenede havbunnen, som gir opphav til nytt liv, gir et innblikk i syklusen som fortsatt pågår — et innblikk i tiden. Tiden det tar for verden å fryse til, for isen å vokse til en bre. Tiden det tar for en bre å smelte og ta med seg en fjellkjede på veien. Tiden det tar for skifer å omdannes til marmor. Tiden det tar for oss å bli til stein, vi er midt i den forrykte dansen.